Grevlingstien.com

17 mai er over for i år.
I år skulle man være så flink og ha alt på stell. Startet tidlig innkjøp av det som manglet av penklær og sko. Og alt var klart 4. mai og i bruk 5. mai i en konfirmasjon.
Dermed visste man jo at alt måtte være klart til den store 17. mai dagen. Man kunne fint sette seg godt til rette i sofaen etter endt arbeidsdag dagen før 17. Man visste jo at alt var på stell. Det hadde jo vært i bruk allerede og vasket var det også. Trodde jeg.
En vag magefølelse dukker opp. Er virkelig alt vasket? Kan ikke huske å  ha vasket skjorta til mannen og eldste sønn i huset. Piler opp og leter fra gulv til tak etter skjorter til alle sammen. To skjorter var ikke vasket, så man fikk bare holde seg våken enda en stund mens man ventet på at vaskemaskinen skulle bli ferdig.
Resten av skjortene ble lagt fint i en haug, klare til stryking neste dag.

Resten av kvelden gikk unna uten flere dårlige magefølelser. Det alene burde fått noen varselklokker til å ringe. Men mammaen i huset hadde nå satt disse varselklokkene på «lydløs» og dermed ikke fikk med seg hverken noen alarmer eller varselklokker.

Den store dagen kom og mammaen i hus benker seg opp med strykebrett, strykejern og x-antall liter med vann. Klar til å stryke skjorter og presse bukser.
Men hvor er bunadsskjorta til Snuppa?? Borte!
Leteaksjon på gang, og til slutt dukker den opp i en balje med nyvasket klær som man egentlig burde ha brettet sammen for minst 2 dager siden.
Phu, krisen var avblåst.

På med klær på mannen og barna. Neste oppgave var å få på 4 par med barneføtter penskoa som stod på rekke og rad. Ja, som STOD på rekke og rad. Bare at i den rekken var det kun 3 par med sko og kun gutte sko. Sist jeg hadde vareopptelling var det da 4 par med sko og det ene var ett sett med jente bunadsko.

Nok en leteaksjon måtte til. Hjelpes! Det er kort kort tid til man skulle være i toget.
Man leter over allt, til og med nedi do blir det letet uten hell. Hvor har skoene gjemt seg? Hvem har vært pøbel nå?
Skoene er og bli borte. Helt søkk borte.
Man leter i alle rom og i alle skaper og skuffer.
Nei, man får bare finne frem joggeskoene. I det minste har hun ett par behagelige sko på seg.

I det joggeskoene blir funnet frem, skal mammaen hente frem en ball som nettopp har trillet under stuebordet. Og der, midt under stuebordet, står det ett par bunadsko! HURRA!
Det ble ingen joggesko på Snuppa denne 17. Mai.

Ut i bilen med siste unge. Det er da man oppdager at en selv er helt glemt av. BH og truse er nok ikke ett akseptabelt antrekk på 17. Mai i barnetoget. Klart hadde jeg nok fått endel oppmerksomhet og rare blikk. Akkurat det synet måtte man spare omverdenen for.
Det ble en fort påkledning før man tryna nedi sminkeboksen.

Så ble det 17. Mai i Grevlingstien i år også.

Den dagen min kjære hadde vært å handlet ett glass bord til stua, måtte jeg få fart på heklenåla.
Glass mot glass lager ubehagelige lyder som går igjennom marg og bein.

Brikke på brikke har blitt laget. Oppskriften er funnet på nett.

Lille Mini i huset har bare tykke ull luer og er en like hodevarm person som resten av ungeflokken vår.
Dermed måtte jeg finne frem strikkepinnene og litt garn. Og vips hadde man ett pannebånd til Mini.

Bilde er lånt med tillatelse fra http://mevfoto.blogspot.com

Så kom beskjeden man visste at kunne komme, men som man håpet at ikke ville komme.
Beskjeden om at Mor var død.

Selvom man visste at beskjeden kunne komme klarer man aldri å forberede seg godt nok på det.

Ei fantastisk dame med ett stort hjerte har gått bort. Ei dame som hadde mye omtanke, godhet og vennlighet i seg.
Det var aldri ett nei å få når vi spurte om hjelp og hun stilte alltid opp som barnepike for eldste i huset vårt. Og alltid ble vi møtt av ett stort smil når vi kom på besøk.

Vi tenner ett lys over Mor sitt minne!

Dagene går som en vind og jeg nyter hvert sekund av hver dag.
Jeg er heldig!

Ute begynner sola å gjøre sitt på naturen. Gresset har så smått begynt å bli grønt, trærna skyter knopper som bare det og alle løkplantene som min kjære plantet i fjord har begynt å komme frem.
Det er også ugresset gjort, bare sånn for å ødelegge idyllen litt.

Påsken er her og man får vel kanskje finne frem litt påskepynt når man kommer hjem i ettermiddag. Med mindre min kjære har funnet det frem i løpet av formiddagen. Han har alt lagt på påskeduker han! FLINKE MANNEN MIN!

Bilde er fra litt tidligere i år.
Herlige barna våre.

Ønsker dere alle en riktig god påske!

Nå er vi ikke mange tusener igjen til vi er på 10 tusen besøkende på bloggen vår.
Og i den anledning har jeg lyst til å trekke en heldig leser som skal få en liten oppmerksomhet.
Men først vil jeg høre hva dere lesere har lyst til å være med i trekning om.

Så fyr løs! Kom med forslag.

NB! Bare seriøse forslag, Takk!

Tidlig en morgen denne uka kjørte jeg over freste heia slik jeg har gjort de siste ukene.
Ikke noe var nytt denne morgen, bortsett fra at jeg endelig hadde fått byttet både bærearm, endeledd og kulelager på god kjerra mi. Til og med bremseslangene hadde blitt byttet. Alt i alt hadde jeg nå en tipp topp bil å kjøre rundt i og jeg tenkte at jeg fikk levere den inn til EU godkjenning så fort det lot seg gjøre før noe mer dukker opp.

Sitter der i min egen lille boble. Radio Klubben med Loven og Co på radioen og en rykende fersk kaffe kopp fra Statoil.

Veien er tørr, ingen skjulte humpler og man ligger jevnt i fartsgrensa. Så kommer det ett dunk i høyre side av bilen.
Hva var det??
Jeg snur hodet mitt og skal til å se ut av speilet på passasjersiden. Speilet. Hvor er speilet?
Eneste jeg ser er en mørk plate der det engang var ett speilglass.
Hjelp!

Titter i sladrespeilet og ser at det er ca 10 biler bak meg, så her er det bare å kjøre videre.

Kommer meg dit jeg skal, og dagen går som vanlig.
Helt til det er dags for å reise hjem.

Finner ut at siden det ikke var så mye biler på veien kunne jeg stoppe og se om jeg fant det. Kunne jo være at jeg fant det like helt.
Så heldig var man ikke denne gang, for synet som møtte meg var dette:

Oj oj oj!
Hva skjedde egentlig???

Noen ganger lurer jeg på hva som egentlig skjedde. Hvor blir egentlig dagene av?
Synes dagene fyker avgårde. Deilig og trist på samme tid. Man ønsker jo ikke at barna skal bli så fort store, men samtidig er det godt å ikke sitte pal i sofaen lenger.
Føler meg mere fri, selvom jeg har mindre tid til hobby og andre sysler. Men jeg liker det! Jeg koser meg i min egen hverdagsboble.

Jeg er super heldig! Jeg har så fantastiske mennesker rundt meg, og det hjelper på både humør og energi nivået.

Det er mars, det har nysnø ute og snart kommer våren!

For en kort tid tilbake ble sønnen til bestevenninnen min, Prinetti, 2 år. Og i den annledning strikket jeg en lue og ett par votter til han.

På dette brukte jeg 3 dager. Så var kjapt strikka.

Fremover nå blir det nok veldig lite strikking. Det er nemlig litt andre ting som skjer for min del nå fremover. Og da blir det naturlig nok mindre strikking. Men kanskje jeg kommer med noen blogg innlegg som omhandler noe helt motsatt av strikking? Hvem vet.

Hils på Anne-Brith!
Anne-Brith er en dukke som er laget til ei med akkurat samme navn.

Jeg synes det er morsomt å kunne glede noen,
vise noen at man bryr seg
og gi litt ekstra av seg selv.

Juleklær var ønske til mottakeren, en liten søt rød julekjole.
Ble ikke bare en liten kjole, men også en tilhørende jakke.
Sko og lue måtte også til.

Siden vi nå er over jula, ville jeg lage ett ekstra plagg.
Rååsa genser og bukse.

Lagde en litt ny vri med striper på buksa.
Var straks litt mere morsomt å lage den.

Ett teppe ble også laget av restegarn jeg hadde liggende.

En hjemmelaget pappeske ble også fikset.
Og teppet passet veldig fint nedi.
I tillegg var den laget på mål fra dukken, så dukken passet helt perfekt oppi.

Under føttende ble juleklærna lagt fint på plass.
Brettet etter alle kunstens regler.

Da var den 3. dukken ferdig og avlevert.